Bortgjemt midt i byen 

Kristiansand Kunsthall markerer tiårsjubileum i år, og er godt kjent i skandinaviske kunstmiljøer. Men på tross av 600 kvadratmeter midt på torvet er det mange kristiansandere som ikke vet at de finnes.  

Tekst: Jan E. Frantzen, foto: Erling Slyngstad-Hægeland 

Det startet med et brak. 600 mennesker møtte opp på åpningen. Nasjonale anmeldere var på plass. Tilbakemeldingene var gode. Begynnelsen var en suksess.  

Nå er det ti år siden Kristiansand Kunsthall åpnet, og siden den gangen har over 50 utstillinger stått i utstillingslokalene på toppen av biblioteksbygget.

– Profilen vår er at vi tar utgangspunkt i noe lokalt som skal inn i en større allmenn sammenheng. Det er motsatt tenking av det som var moderne da vi åpnet, sier daglig leder Cecilie Nissen.  

– Det er mange kunstnere fra Kristiansand som har bemerket seg både nasjonalt og internasjonalt, og de har ofte flyttet vekk fra Sørlandet.

- Min ambisjon da vi startet var at dette skulle bli en institusjon som var interessant og attraktiv for kunstnere som egentlig helst ville bo i Berlin, sier Nissen. 

– Hva er egentlig forskjellen på kunstforening og kunsthall?

– «Forening» er et litt sånn lukket, gammeldags begrep. I begrepet kunsthall ligger en mer profesjonell tankegang. Mer kuratorstyrt.

- I en kunstforening var det et styre eller en jury som valgte kunstnere fra innkommende søknader, men som kunsthall jobber vi offensivt ut. De mest anerkjente kunstnerne søker ikke om utstillingsplass, de vil bli spurt. Så det å legge om til kunsthall var på alle måter en modernisering av virksomheten, forteller Nissen.

Før pandemien hadde kunsthallen 11 000 besøkende i året. I fjor var tallet 8500. Ikke all verden, ifølge Nissen selv.  

– Vi sliter fortsatt med at folk i byen ikke er så veldig oppmerksomme på oss. Mange vet ikke om oss ennå. Men i kunstmiljøet i Skandinavia vet alle hvem vi er. 

- Hva kommer dette av?

– Når noe ligger i fjerde etasje så får man litt mindre besøk enn hvis virksomheten hadde vært på bakkenivå. Sånn er det i New York også. Men hvis vi hadde hatt billig kjøtt å selge, så hadde folk kommet.

- Det er nok kunsten som føles litt skremmende for folk. Det er en terskel for å gå inn i et kunstgalleri. Folk vet ikke helt hvordan de skal oppføre seg. Mange blir usikre og føler seg dumme, sier Nissen. Men slår også fast at både interessen og kunnskapsnivået er på vei opp.  

–  Da jeg begynte her kunne jeg rett som det var få kjeft av folk som kom ut fra utstillingene. Ofte var de opprørte fordi de mente at dette ikke var kunst og de kunne laget det samme selv. Det er veldig sjelden at vi opplever sånne ting nå, sier hun.  

– Hva har dere gjort riktig og feil gjennom disse ti årene?

– Det vi har gjort riktig må være at vi har jobbet på en måte som har gjort at vi har økt besøkstallene og mangedoblet den økonomiske støtten. Og så har vi vært for dårlig på å bli synlige lokalt.

- Det har vært en tendens at formidlingen er lite tilgjengelig, ofte med tekster som er fremmedgjørende for det allmenne publikum. Når man holder på med et fag, så får man ikke prestisje av å være folkelig.

- Kunstnerne får prestisje av å være dønn seriøse og jobbe med faget sitt. Da er det institusjonenes oppgave å formidle på en god måte.  

- I 2024 åpner Kunstsilo dørene. Det skal etter planen bli et signalbygg for hele regionen. Men hva betyr det for kunsthallen?

– Jeg tror vi også vil tjene på besøket til Kunstsilo. For kunstinteresserte henger det sammen. Vi anbefaler også utstillinger andre steder i området til de som besøker oss. Jeg er ikke redd for at vi skal bli utkonkurrert, for vi har et annet tilbud.

Formidlet med DigiStory