– Ikke lenger farlig

Da Rune Olsen begynte som billakkerer for 31 år siden, var jobben farlig og arbeidsplassen utrivelig. Sånn er det ikke lenger.

Tekst: Jan Frantzen
Foto: Erling Slyngstad-Hægeland

Hvordan har bransjen endret seg på disse 31 årene?

– De første lokalene jeg jobbet i var gamle og mørke, og det luktet så sterkt av tynner at folk ikke orket å gå inn der. Nå har vi et stort, flott anlegg, og bransjen har blitt mye mer seriøs. Det er kommet miljøvennlige, vannbaserte produkter med mindre løsemidler, og helse tas på alvor. Tilgangen på verneutstyr er også en helt annen. Det er ikke lenger en farlig bransje.

Hva slags utfordringer møter du i hverdagen?

– Det er kommet mange nye bilmerker de siste årene, og mange spesielle farger. Før var det slik at hvit var hvit og rød var rød, men nå har mange biler lakk som skifter farge. Det gjør at man må ha mye mer kunnskap enn tidligere.

– Bilfabrikantene har jo tilgang på mange tusen forskjellige pigmenter, mens vi har 60-70 pigmenter tilgjengelig og skal lage den samme fargen. Så de utfordringene er blitt mye større, selv om vi også har fått flere hjelpemidler.

Hva består en arbeidsdag av for deg?

– Det er veldig variert, med mye vasking, pussing og maskering. To tredjedeler av jobben skjer før selve sprøytingen. Lakkavdelingen er gjerne hjertet i et skadesenter, og stopper det der, så stopper hele prosessen. Og det kunden ser er jo lakken. Derfor er det vi som blir hengt ut dersom noe blir galt. Men det er et allsidig yrke med mange ulike oppgaver, og absolutt en vei jeg vil anbefale.

Hva kreves for å være god?

– Man må være strukturert og nøye, og ha et øye for detaljer. I dag er det også avgjørende å være rask. Tidligere kunne man bare fortsette neste dag om man ikke ble ferdig. Nå kreves det at man holder visse tidsrammer, og man blir målt på produktivitet i alle bauger og kanter. Er du nøye, rask, strukturert og har hodet med deg, blir det bra.

Er man litt kunstner når man driver med billakkering?

– Tja, man er i alle fall glad i å se et fint resultat. Noen driver jo med motivlakkering, og det krever en kreativitet man ikke trenger i min jobb. Men man må ha et godt håndlag, for det er jo et håndverk – ikke maskinarbeid. Derfor er det alltid gøy når det klaffer og resultatet blir bra. Og så går man av og til på noen smeller, og da må man gjøre ting på nytt.

Merker du økt interesse for yrket etter Rådebank?

– Jeg vet ikke om det er derfor, eller på grunn av en skikkelig offensiv fra opplæringskontoret for å rekruttere jenter til billakkering, men vi har absolutt merket at mange flere jenter har valgt yrket de siste årene. Det ble nesten sånn at det var jenter som søkte seg til lakkering og gutter til bilskade. Vi ønsker jo mangfold overalt, og det er generelt stor mangel på folk.

Er folk som jobber med billakkering generelt frelst på bil?

– Da jeg begynte i bransjen var det kun de bilfrelste som drev med dette. Vi skrudde dag og natt, og kjørte rundt overalt. Nå er det ikke sånn lenger. Jeg tror mye av interessen for bil på fritiden er forsvunnet, og det synes jeg er synd. For bil er sabla gøy!

Rune Olsen

 

Stilling: Billakkerer ved Gumpen Skade og Bilpleie AS

Bakgrunn: Billakkerer i 31 år, hos Gumpen i 23 år.

Ville bli da jeg var liten: Jobbe med bil.

Formidlet med DigiStory